Når nettet blir over alt …

Denne uken er jeg i Paris, og deltar på Europas, ja, kanskje verdens, viktigste webkonferanse: Le Web. Her møtes representanter fra verdens største og viktigste nettselskaper og forteller hva som skjer for dem akkurat nå. Her kommer selskapene med sine europeiske produktlanseringer. Her kommer gründere og entreprenører med ideer for fremtidens web. Her er engle-investorene som skal finansiere morgendagens nettsuksesser. Kort sagt: Det er her det skjer.

Temaet for årets konferanse er «The Internet of Things«. Jeg var ikke alene med å stusse over denne tematikken i forkant. Det er flere andre norske webkommunikatører fra fremstående bedrifter her, og vi diskuterte dette før konferansen startet: Hva i all verden var poenget med å diskutere «The internet of things»? Greit med internett i bilen, liksom, men hva var greia for oss kommunikatører ..?

Men etter hvert som konferansen har skredet fram har det blitt mer og mer tydelig: At webben har gått fra å være på desktop, til å være sosial, til å være på mobil, til å være … overalt! Nå som kjøleskapet ditt har internett, bilen din har internett, pulsmåleren din har internett, brillene dine har internett, lommeboken din har internett, TV’en din har internett … og alt kontrolleres fra én eneste konsoll, nemlig smarttelefonen din (alle her er enige om at det er smarttelefonen som blir kontrollenheten for det aller meste som skjer), så er det bare å gi seg over til livet som nærmest kyborg. (Ja, vi har allerede hatt en kyborg-antropolog på scenen, som forteller hvordan vi er i en vedvarende symbiose med smart-dingsene våre generelt, og mobiltelefonen spesielt.) Som mennesker er vi klare for den fullstendig immersive («nedsenkede») opplevelsen av å leve omgitt av og badet i data.

For alle disse dingsene genererer jo en ufattelig mengde data. Data, data, data. Pulsmåleren din samler inn data (alle her er veldig opptatte av FitBit, som er biometri og sørger for helsen din.) Søvnmonitoren din samler inn data. Geolokalsjonsdata legges på alle transaksjoner. Bilen din samler inn data. Alt du gjør på nett genererer data … Alt vi så langt har sett av datamengder kan i utgangspunktet bare ganges med tusen, og så nærmer vi oss kanskje forsiktig morgendagen. Hvor vi ikke bare snakker om terrabytes, men petabytes og exabytes av data.

Det er bare det at data og informasjon ikke er det samme. Som jeg pleier å si når jeg holder kurs: Informasjon er data jeg skjønner. Data jeg ikke skjønner er ikke informasjon, men støy.

Så hvordan kan vi i denne supertilknyttede verdenen av ufattelige terrabytes med data sikre at det vi får ut ikke er støy, men informasjon?

Svaret er tolkning. For når kjøleskapet ditt, ovnen din, termostaten din, FitBit’en din, telefonen din og huset ditt genererer en mengde data, er det bare tolkningen som kan fortelle deg at du trenger å trene mer, spise bedre, låse porten tidligere eller kjøre langsommere for å spare bensin. Hvis det er det du trenger, da.

Det er bare tolkningen som kan fortelle deg hva du trenger å gjøre.

Så som D. J. Patel i sa det så treffende tidligere i dag: Technology should never replace people. Technology should augment people. Altså: Teknologien skal ikke erstatte det menneskelige perspektivet, men forsterke det.

Og det er her håpet glitrer i horisonten. For denne teknologien, som omgir oss, som omslutter oss og som (i rent volum) oppsluker oss, gjør oss også til sterkere, mer effektive og handlekraftige vesener. Denne teknologien kan gi oss superkrefter. For når vi plutselig vet og ikke behøver å gjette, når vi plutselig ser heller enn å skimte og kan analysere heller enn å tro, kan vi også fatte bedre, riktigere og vesentlig mer treffsikre beslutninger. Det gir oss krefter vi aldri tidligere har hatt.

Og som kommunikatører må vi bare si at som tolker, som analytikere og informatører er det oss som må formidle «The Internet of Things». FitBit’en din kan kanskje fortelle deg at du har for høyt blodtrykk og at kaloriinntaket er i øvre sjiktet. Men det er kommunikatøren som motiverer deg til å spise bedre, trene mer og leve bedre. Det er analytikeren som kan si deg at gulrot er noe du trenger mer av. For akkurat deg.

Men her vi sitter skraper vi bare på overflaten. Vi skimter teknolgiene, men vi ser ikke helt hva de kommer til å brukes til. En av konferansens mest fascinerende dingser har vært hjernekontrollen Muse, som ble demonstrert gjennom emotypes, altså fonttyper som styres av følelser. Mens testpersonen skrev en epost avgjorde hjernebølgene hans hvilken font som ble valgt. Klare, fokuserte tanker gav en liten og ryddig font som Arial, mens engasjerte, brennende følelser gav en stor og rungende kalligrafi-inspirert font ala Edwardian Script. Og typografien kunne variere fra ord til ord, fra stavelse til stavelse.

Muse hadde fortjent bedre. For en hjernekontroll kunne gitt oss følelsesstyrt navigering bak rattet, sanntids-folkeavstemninger som reaksjon på TV-taler eller tankestyrt diktering av tekst. Bare for å nevne noe.

Og som den fremtids-optimisten jeg er, så tror jeg dette er forbedringer. Dette er spennende nyvinninger som gjør verden til et bedre sted, som gjør bedrifter greiere og diktaturer usikre. Det gjør forbrukere til produktutviklere og lesere til anmeldere, gjør at vi kan passe bedre på helsa vår og få mer tid til familien. Det gir mer rent vann i fattige land.

Nei, vent, det siste er det Charity:Water som gjør – konferansens mest fantastiske, engasjerende, lattervekkende, og tåredryppende foredrag. Med ekte innlevelse og «Apple Class Quality» i alle ledd lover Charity:Water 100 % av donasjonene direkte inn i prosjekter. Målbart og ettersporbart på nett.

Jeg donerte hundre dollar i går kveld. Av mine egne penger. For i en verden med millioner og milliarder av smarttelefoner som forandrer hverden, er det fortsatt millioner av mennesker som ikke har rent vann.

Og vet du hva? Det går ikke an å ikke bry seg lenger. Verden blir et mindre og mindre sted, og det som før var på andre siden av verden er nå direkte i lomma. På iPhonen min. Og i virkeligheten. I kjøleskap i Amerika og i brønner i Liberia. Internett er alle steder og over alt, og vi lever alle på samme klode.

Ikke at det med kloden begrenser, forresten. For even as we speak så henter vi data på en helt annen planet også, gjennom Discovery Rover, som sender data tilbake fra Mars. Som gjennom å skinne laser på en stein kan sende informasjon hjem om hvilke grunnstoffer steinen består av. Fra Mars, fra en annen planet.

Og så er det fortsatt bare den menneskelige hjerne som kan tolke informasjonen som kommer tilbake og peke på veien videre. Det er fortsatt mennesket som har visjonene. Og det er rent så hårene reiser seg i nakken …

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *